Nå er det vel kanskje ikke det vanligste å reise langt syd i Sverige for å feire en nasjonaldag, men det var nå engang det vi skulle. Ikke for å feire nasjonaldagen, men fordi det var en utstilling i Hässleholm og vi stadig jaktet på tittelen Svensk utstillingschampion (SUCH).
Lørdagen pakket jeg bilen, dro med meg Mayo og reiste. Forventningene var lave, men det kilte litt i magen - tenk om? Og på selve nasjonaldagen...
Etter litt over 4 timer i bil, ankom vi Ellinor (Coryanas kennel) i Ängelholm. Mayo begynte å "hyle" av forventning i det vi kjørte inn på gårdsplassen. Ellinor har nemlig maaaange tusen epletrær og de er inngjerdet i 2 enorme områder. Gjerdet inn for å holde kaniner og hjort UTE, men fungerer også perfekt for å holde hunder INNE. Og det husket iallefall Mayo godt - nå skulle han få løpe alt hva hjertet begjærer! Så det var slik det ble. Jeg hilste på Ellinor og David, bar inn bagasjen og så var det direkte ut i eplehagen. Deilig! Mens vi var der, ankom hele Lønlifallet-gjengen gården, også. Det er nemlig ikke bare jeg som er "gal" nok til å ta turen utenlands for utstilling på tross av at det er nasjonaldagen.
Etter deilig middag og en ganske så hyggelig kveld iallefall for oss nordmenn på besøk (refererer til Grand Prix, stemmegivning og resultat), var det sengetid. Egentlig ikke så veldig nervøs, heller ikke spesielt forventningsfull - ganske "nøytral".
Oppmøtet var sent, men det var omtrent 1 time å kjøre, så det var tidlig opp. Mayo fikk seg en runde i eplehagen på tross av at det var utstillingsdag. Vått var det i gresset og litt møkkete ble han, men det tok jeg sjansen på, regnet med at han ville tørke seg ren. Så var det på tide å kle seg om. 17. mai = bunad.
Etter ankomst på utstillingsplassen, gikk jeg med friskt mot ut av bilen. På med ryggsekk, frem med stoffburet og ut med hunden. Det var i det øyeblikket jeg innså at ideen med bunad var god i teorien, men ikke så god i praksis. Den er stor, den flagrer i vinden, den er laaaang og skoene har lærsåler og er veldig glatte på gress... Jaja, for sent å gjøre noe med det.
Etter litt om og men, fant vi ringen og satte oss ned. Fin plassering - helt i ytterkant og i behagelig skygge. En skygge som ble kald etterhvert - vinden var ikke akkurat varm. Noen oppvarmingsrunder ut i solen måtte til. Etter ganske store forsinkelser var det vår tur i ringen. Nervøsiteten hadde kommet og gått hele dagen og da dommeren snakket til meg, følte jeg at hjernen svømte i hodet og hadde problemer med å få ut noe som helst. Men Mayo løp og Mayo sto fint på tross av meg. Å si at jeg følte med elegant og lett på fot rundt i ringen, vil være en overdrivelse. Ble ikke samme tempo og bevegelse i fotsid stakk, gitt. Men jeg holdt meg da på bena, falt ikke overende og Mayo brydde ikke seg om at det flagret rundt meg og at jeg skranglet som en vaktmesters nøkkelknippe (søljer lager jammen mye lyd!).
Gikk hele veien, gitt! Og plutselig sto jeg der med en hund som hadde tittelen SUCH i tillegg til sin NUCH. Alle de "forgjeves" turene til Sverige var blåst bort, glemt! Jippi!
Så fikk vi vente på at tispene gjorde seg ferdig. Så var det Jenny (Mayos datter) som ble beste tispe, SÅ morsomt! Cert fikk også hun med seg hjem. Så var det norsk seier i begge kjønn denne dagen. Gratulerer til alle andre som deltok i raseringen, de var flinke og representerte rasen godt alle sammen!
Jenny BIM og Mayo BIR. Dommer: Torbjörn Skaar (foto: Lennart Hamre)
Nå var ringen vår så sent ferdig, at det var nesten bare å gå direkte over til oppsamlingsringen før gruppa(dét må være den eneste fordelen med at det er forsinkelser i ringen - kort ventetid etter rasen før gruppen.). Som vanlig var det ikke noen forventning i meg for at vi skulle plasseres - det er tross alt ikke så ofte Eurasieren gjør det. Men delta og representere skulle vi, selvsagt. Og dagens gleder og overraskelser ville ingen enda ta - jammen ble vi plassert, også!!! BIG-R Superbonus!
(foto: Ingunn Hamre)
Så kunne vi endelig reise hjem! Jeg kjørte bortom Ellinor igjen (var på en måte på hjemveien) for å skifte og la Mayo riste løs en siste gang i eplehagen. Var ikke så mye futt i han etter en lang dag, men han tok seg da en runde, men var unormalt raskt tilbake og stilte seg ved porten, klar til å få på seg båndet for å gå igjen.
Turen hjem gikk lett, selv om jeg kunne kjenne at dagen hadde vært lang, innholdsrik og spennende. Dessuten kunne jeg kjenne at ansiktet hadde fått en ganske så stor dose sol... Var hjemme like før kl 23 og sloknet omtrent med en gang. Samme med vinneren, forresten!
Søknad om tittelen er sendt SKK :D
